Bilde 14 i serien er tatt med ISO 1600, men her er motivstrukturen i de mørke partiene (tegl, granitt) slik at det uansett ville maskere svært mye støy.

Av akkurat samme årsak som den gang i 1973 som femtenåring solgte min gamle Nikon og fikk meg et flunkende nytt OM-1: Under halve vekten (!), tynnere, lavere, mer lyssterk optikk… Plutselig var kameraet med meg overalt, ikke bare de få gangene jeg orket å dra på kameraet, og de følgende 25 år tok jeg titusenvis av bilder.

Men så ble det digital og zoom og innebygget blitz og E-500 – og kameraet ble igjen liggende hjemme… Sett en OM med normaloptikk (eller min favoritt: 28mm/2 – selv om den er noe større) ved siden av en E-500, og du skjønner hva jeg mener.

Den nye Pen kan gi meg tilbake OM-rutinen: Der jeg er, der er kameraet mitt. Det jeg ser, det kan også kameraet mitt se. Med 17mm pancake-optikken (ikker riktig som min gamle 28mm, men nær nok) kan det gå rett i skjortelomma!

Utrolig nok: Nå har man fått også tilbake veskene, om enn i noe redusert utgave, som beskytter huset slik at det tåler å være med på litt av hvert.. Skulle bare ønske det hadde skjermet optikken, også.

Om det skulle finnes noen svakheter: Ingen svakhet er større enn den at kameraet ligger igjen hjemme fordi du ikke orker dra på det!

Dessuten ser det ut til at Olympus begynner å lære seg å handtere høye ISO-verdier. Ihvertfall hevder de fleste testene av E-620 at fargestøyen har blitt betydelig redusert, sammenlignet med tidligere modeller. Forhåpentligvis er det overført også til Pen. Dessuten har 17mm ett til to blendertrinn høyere lysstyrke enn zoomen, dvs. en faktor på 2-4 i ISO-verdi. Å skru ned fra 1600 til 400 (eller 3200 til 800) kan bety svært stor forskjell.

Jeg vil ha en Pen! Med pannekake, adapter for E-500-objektivene, kompaktblits, veske og “the works”!